Thorvald Steen har et langt og produktivt forfatterskap bak seg, et forfatterskap som tok til etter at han i flere år hadde sørget over budskapet om at han bar på uhelbredelig muskelsykdom. I sine romaner, både de historiske og de samtidsorienterte, ble sykdommen først og fremst en litterær ressurs, inntil han høsten 2013 ble oppringt av en fjern slektning. Oppringningen endret på dramatisk vis hele hans oppfatning av hvem han var og hva sykdommen hadde betydd i hans eget liv. Han fikk vite at muskelsykdommen var arvelig, og slektninger med sykdommen var blitt holdt skjult for ham. Dette hadde hans mor holdt hemmelig i alle år. Hvorfor?
I de påfølgende årene tok forfatterskapet en ny vending, da Thorvald Steen utforsket denne erfaringen der kropp og erkjennelse smeltet sammen – i romanene Det hvite badehuset og Det siste fotografiet.
Mette Karlsvik har møtt Steen jevnlig mens han arbeidet med disse romanene, for å bore dypere i temaer som har opptatt ham etter telefonsamtalen i 2013: familiehemmeligheter, skam og menneskeverd, i det personlige liv og i vår kollektive historiske erfaring. Hvordan kan vi bruke skjønnlitteraturen til å få større innsikt i disse temaene?