Det har vært stiv kuling i flere døgn. Om nettene er det som om en kjempe tar tak i huset og forsøker å røske det løs fra grunnmuren. Mens vinden piper om hushjørnene, drømmer jeg at jeg holder meg fast i masten på en liten båt som blir kastet rundt i bølgene.
Den snart seksti år gamle samlivsterapeuten Ida har nylig mistet sin mor, som hun har hatt et mildt sagt trøblete forhold til. Nå som moren er død, har hun tatt plass i Idas bryst, ikke i hjertet, men et sted bak kragebeinet, ved skjoldbruskkjertelen. Der ligger hun og vugger, sier ikke så mye, hun bare følger med på det som skjer. En lav og rolig stemme i øret. En stadig påminnelse om døden, som nærmer seg. Og nå har den voksne sønnen brutt all kontakt med henne. Men livet går sin gang likevel, klientene fortsetter å komme, og med dem tidsånden, som Ida kjenner seg mer og mer fremmed overfor.